Tåketur med nogo attåt

Leif Lyngby

En sommerdag sommeren 1952 skulle jeg fly en Fairchild Cornell fra Værnes til Kjeller. Været var bra i Trøndelag, men det var et tett skydekke i 3000 fot men med god sikt under. Jeg flyr under skydekket til Trondheim og følger riksveien sørover, og ved Støren svinger jeg østover for å følge Gauldalen mot Rørås, da skydekket syntes å ligge ned på det høyere terrenget mot Oppdal.

Sikten var god og med god plass under skydekket oppover dalen helt til jeg nærmet meg Glåmos. Da krøp skydekket helt ned på terrenget og veien syntes sperret, men jeg visste at det var fint vær på østlandet og at det høyst sannsynlig bare var akkurat over vannskillet at skydekket lå nedpå.

Men jeg visste ikke hvor tykt skylaget var, og torde derfor ikke klatre opp gjennom det i frykt for ising, og da stod bare to muligheter igjen. Enten og snu eller prøve å presse igjennom i tåka på kontaktflyging. Jeg hadde jo jernbanelinjen å følge, jeg visste det ikke var noen tunneler på strekningen, og et åpent flatt terreng uten plutselige overraskelser.

Lysten til et besøk hjemme på Strømmen overvant betenkelighetene. Altså satset jeg på å bruke NSB over toppen til jeg kom under skydekket når terrenget begynte å gå nedover igjen.

Det gikk fint lenge, sikten varierte mellom 500 og 800 meter, og motet steg litt. 500 meter sikt høres kanskje bra ut, men når en beveger seg med en fart på 150/180 km/time er det ikke mange sekunder en ser foran seg. Det var ikke fritt for at jeg ikke angret litt på at fornuften hadde tapt for lysten, men gjort var gjort!

Men plutselig, da jeg nærmet meg Rørås, dukket toget ut av tåken foran meg, med damplokomotiv!! Jeg hevet nesa litt på flyet for å gå godt klar av toget, men i neste øyeblikk var jeg inne i røyken og dampen som spydde ut av lokomotivet og som gjorde at sikten sank drastisk mot 0. Jeg hadde bare å svinge til høyre vekk fra jernbanelinjen og ut over vidda, jeg holdt pinlig samme høyde og holdt pusten.

Uvissheten om terrenget steg foran meg var nagende, men jeg kunne ikke stige hvis jeg skulle ha håp om å få kontakt med terrenget igjen. Etter en "evighet" av noen lange sekunder begynte jeg å skimte lyngrabbene under meg igjen, jeg gikk litt lavere så horisontalsikten steg til 5-600 meter igjen. Jeg la kursen parallelt med toglinjen og drev avansert "hekkehopping" og håpet på at jeg ikke møtte noen flere ekstra hindringer.

Etter flere lange minutter begynte jeg forsiktig å svinge inn mot NSB igjen,
Og endelig dukket linjen opp igjen foran meg, et deilig syn, og sikten var blitt bedre igjen. Jeg har ikke vært så glad for å se en jernbanelinje verken før eller siden. Etter å ha passert Rørås begynte skydekket å tynnes ut sikten ble stadig bedre.

Og ved Os var det plutselig blå himmel, og resten av turen gikk uten flere problemer.
Jeg visste at det ikke var hindringer som tunneler eller kraftspenn langs linjen, men det mest nærliggende på en jernbanelinje, nemlig toget, hadde jeg ikke tenkt på!


Her finner du alle historiene.