Pickup Røst

Leif Lyngby

Den 30. september 1975 satt jeg i Seaking 066 utenfor hangaren på 330 skvadron i Bodø klar for en treningstur med annenflyger ltn Enger - redningsmann var Odd Andreassen.

Mens vi var igang med startsjekklisten kom redningssentralen inn på radioen og sa at de hadde fått inn en melding om at en sjark ikke svarte på radioanrop. En annen sjark hadde snakket med ham , og da hadde han sagt at båten føltes rar, og at han skulle ta en sjekk. En stund senere kalte han opp igjen på walkitalkie uten å få svar. Øyeblikkelig tok han kontakt med kona og ba henne kontakte lensmannen. Denne ringte redningssentralen som var enig om at dette burde undersøkes nærmere. Vi fikk da beskjed om hva som var hendt, men den eneste opplysningen som de kunne gi var at båten var "sør av Røst", som jo kan være et vidt begrep. Ikke visste de om det var problemer heller, men det var absolutt grunn til å reagere.

Iløpet av noen minutter var vi luften og satte kursen mot Røst. Været var bra med god sikt og bare noen lette slør-regnbyger , sjøen var rolig med svake dønninger.

I løpet av en halv time var vi kommet opp under sør-siden av Røst, men så var spørsmålet hvilken kurs vi skulle velgeut fra Røst. Vi valgte rett sør som et utgangspunkt, vi holdt 1000fot for å ha litt oversikt. Etter å ha kommet en 10-12 nautiske mil ut, så vi en tre -fire svake oljeflekker som skimret på sjøen. Vi ble enige om de var verdt å undersøke, og etter å ha elle -mellet, falt valget på den som lå lengst til høyre. Vi gikk ned i 300 fot samtidig som vi svingte nordover mot oljeflekken.Idet vi nærmet oss flekken oppdaget vi en fiskekasse av hvit plast som drev i sjøen. Vi regnet at den blåste lett av gårde i den lette brisen, så vi fant ut at vi skulle gå oppvinds fra kassen. Vi senket hastigheten til 70 knop og holdt skarp utkikk, og etter noen minutters flyging fikk vi se noe hvitt som fløt i sjøen ett stykke fremme.

Da vi kom nærmere så vi at det var to linestamper av hvit plast som lå der og duppet, men da vi kom helt fram oppdaget vi at det det lå en mann med armene tredd inn i tauhankene på stampene. Han reagerte ikke synlig på helikopteret, men da vi sto i hover over ham virket som han prøvde og løfte en arm. Vi sendte Andreassen ned i heisen som snart hadde fått ham løs fra linestampene og fått stroppen rundt ham og han ble heist inn. Mannskapet fikk av ham de våte klærne og pakket ham inn, han var merkelig nok ved bevissthet og drakk begjerlig glovarm kaffe.

Etter å ha ligget i sjøen som holdt en 5-6 grader skulle han normalt ha vært bevisstløs. Etter de beregninger vi prøvde å gjøre måtte han ligget sjøen minst 50 minutter, sannsynligvis mer. Vi satte kursen mot Bodø med full fart, samtidig som vi informerte redningssentralen om status. De sendte en sykebil med lege som skulle møte oss på flyplassen. Han kom seg forbausende fort etter det kalde badet , et så langt opphold i kald sjø ville ha tatt livet av de fleste.

Da vi snakket med ham senere, fikk vi høre at da han snakket med kameratbåten hadde han sagt at at båten virket tung og rar. Han hadde lukket opp luken til motorrummet, og der var allerede masser av vann, og vannet steg fort. Antakelig var propellhylsen gått så vannet fosset inn.

Han hadde en jolle hengende etter , men den hadde han ikke tid til å løsne fortøyningen på, ikke hadde han tid til å få på seg flytevesten heller, for båten var allerede på vei ned. Derfor tredde han armene inn i tauhankene på to linestamper som sto på dekk, og fløt vekk på dem da båten gikk ned.

Han registrerte hvorfor båten gikk så fort ned, den store luftekanalen fra maskinrommet gikk opp langs skrogsiden opp i høyde med rekka, og da båten fikk slagside kom rekka under vann og vannet fosset ned luftekanalen.

Dette ble forandret på båtene etter dette forliset. Jeg tror ikke at mange kan forestille seg hvor vanskelig det er å finne et menneske flytende "sør av Røst".Jeg har lett etter personer og gjenstander på et atskillig mer avgrenset område uten å finne noen ting. Selv en sjark som ligger å driver er vanskelig og oppdage fordi den ikke bryter mønsteret. Med en gang den begynner å gå får vi en baugbølge som bryter mønsteret og kan lettere oppdages.

Jeg tror at det er større sjanser å vinne 12 rette i tipping enn å bli funnet i sjøen etter et slikt forlis uten noen posisjonsangivelse.

Alt skulle klaffe: Kameratbåten skulle kalle opp, han skulle melde av til kona med en gang, hun traff lensmannen hjemme, redninssentralen fant oss med motorene igang, vi fløy tilfeldig den riktige kursen, og elle-melle fant riktig oljeflekk. Det skal egentlig ikke gå an , men av og til klaffer det!!


Her finner du alle historiene.