Jarlsberg-Kjeller og retur i snøvær

Leif Lyngby

Den første februar 1954 skulle vingsersjant Myhrene,som var teknisk sjef på en nyopprettet flyavdeling på Jarlsberg, og jeg fly til Kjeller for og hente en del verktøy og utstyr til bruk ved avdelingen. Vi var oppsatt med 4 Harvard og 4 Norseman og skulle ivareta transport og kommunikasjon for østlandet. En annen oppgave var treningsflyging for radarkontrollørene som hadde sin skole i Trøgstad. Flygingen bestod i at vi var oppe med to Harvards som ble ledet til angrep på hverandre av kontrollørelevene.

Norseman RAW var egentlig ikke flydyktig da den manglet radio og radiokompass, men det var fint vær så den ble godkjent for en enkelt tur. Klokken 1120 tok vi av fra Jarlsberg og landet Kjeller 1155, etter en rolig og problemfri tur. Men så viste det seg at det utstyret vi skulle hente befant seg på et lager Kjeller hadde på Gardermoen. Vel, det var ikke noe annet å gjøre enn å fly til Gardermoen, så jeg ringte inn til Luftforsvarets stasjon på Holmenkollen og meldte inn turen, de skulle så melde den videre til Gardermoen. Men da jeg kom ut la jeg merke til at himmelen i øst hadde fått en merkelig mørkeblå farge, det luktet snøvær. Jeg ba min maskinist gå ut å starte opp motoren og varmkjøre den, mens jeg gikk inn igjen for å ringe meteorologen på Gardermoen. Jeg nevnte den mystiske fargen på skyene i øst, men han beroliget meg med at det ikke var ventet noe snø og at var 4000 fot skyhøyde og god sikt.

Javel, det måtte en vel stole på, så jeg klatret inn i RAW og taxet ut for avgang. Det var jo bare en flytur på 15 minutter, så det måtte vel gå bra. Etter avgang svingte vi nordover og fulgte R50 (nå E6), men da vi var mellom Frogner og Kløfta begynte det plutselig og snø og sikten ble bare 3-400 meter. Og det er lite når en beveger seg med 150 km i timen, det vet alle som har kjørt bil i tette snøbyger i 50 km/t, det kan være vanskelig og se brøytekanten enkelte ganger. Det var bare snøkledde jorder så det ble bare hvitt i snøkovet, det eneste mørke vi så som gav oss referanse var veien. Vi klemte oss ned så lavt vi turde og fulgte veien slavisk, heldigvis var den ganske rett oppover mot Jessheim. Vi var jo godt kjent, så vi visste at det ikke var noen høye master eller andre farlige ting langs veien, med den sikten i den hastigheten ville slike ting komme så brått på oss at det ville vært vanskelig og komme unda. Da vi kom til krysset i Jessheim der veien tok til Gardermoen, svingte vi til venstre og fulgte denne.

Nå var det ikke langt igjen, men da vi kom over Sand ble sikten så elendig at vi så nesten ingenting, og vi brukte den mørke skogen som referanse for og snu og vi fant igjen veien tilbake til Jessheim. Deretter fulgte vi veien sørover igjen mot Kjeller, men sikten ble stadig dårligere mot sør. Vi diskuterte om vi skulle forsøke og lande på veien der vi visste at den var rett en lang strekning, og vi satte ut full flaps og reduserte hastigheten da vi nærmet oss veistrekningen. Men da vi møtte to lastebiler som ut av snøføyka, mistet vi lysten på dette foretakende vi skjønte det var for stor risiko. Da vi kom ned mot Kløfta virket det som det var en lysning i vest, vi forlot vårt sikre holdepunkt R50 og svingte vestover over noen gårder og skogholt som ga oss litt referanse. Og det var faktisk litt lettere, i perioder var sikten oppe i 1 km, og plutselig dukker en kjent tettbebyggelse opp. Det var Nannestad sentrum vi hadde under oss, og da visste jeg retningen til Gardermoen.

Vi satte kursen østover men da gikk sikten drastisk ned igjen, så dukket den vestligste hangaren opp(den som var sivilterminal). Vi kom mot den bakfra og svingte sørover over skogen på vestsiden av banen til vi over bygningene på Sør-Gardermoen. Da visste jeg at bare var og svinge 180 grader så ville vi finne rullebanen. Men i samme sekund som vi fant rullebanen oppdaget vi til vår forskrekkelse at det lå en havarert F-84 på banen med mange biler rundt, han hadde ikke sett bane-enden da han kom inn under radarkontroll og satt seg for tidlig, slått av understellet og sklidd inn på banen. Men resultatet var at vi måtte gi på motor igjen og løfte oss over havaristedet og så ned igjen, men nå hadde vi så stor hastighet at halen bare så vidt var kommet ned da vi passerte øst vest krysset på banen, da visste jeg at det ikke var mye igjen av banen, så jeg ropte til Myhrene at han skulle kutte motoren samtidig som jeg tråkket fullt høyre sideror. Myhrene slo magnetene og skrudde av bensinkranen mens vi skled sidelengs videre inntil vi stoppet i brøytekanten i enden av banen.

I det vi traff den lave brøytekanten vippet flyet til siden til vingen berørte snøen, så falt den tilbake på hjulene igjen. Myhrene hoppet ut og tok en sjekk men fant ingen synlige skader. Etter å ha fått pulsen noenlunde under kontroll etter adrenalin sjokket, startet vi opp igjen og taxet til lageret som vi skulle til. Under hele denne seansen hadde vi ikke vært i kontakt med tårnet på grunn vår manglende radio, og på toppen av det hele hadde ikke Holmenkollen meldt inn turen vår, så Gardermoen ante noe om vår eksistens. Det ble forøvrig sendt rapport på meg til LOK fra flygelederen, men da jeg svarte på rapporten og forklarte at turen var forskriftsmessig innmeldt og at vi hadde vært i kontakt med meteorologen fem minutter før avgang, så hørte jeg ikke mer om saken. Om ettermiddagen lettet snøværet så kl 1620 tok vi av for Jarlsberg hvor vi landet kl 1710.


Her finner du alle historiene.