Hjemtur med komplikasjoner

Leif Lyngby

Ambulanseturen fra Kristiansund som jeg har skrevet om tidligere fikk en slitsom avslutning også. Etter at vi overnattet i Koksaleiren, en ex tysk leir på Fornebu som Luftforsvaret hadde overtatt, fikk vi fylt drivstoff og gjorde oss klar til avgang tilbake til Hommelvik ved Værnes.Jeg ringte til meteorologen for å sjekke været, det så nemlig litt utrygt ut med ett skydekke som hadde en mistenkelig blåfarge, det luktet snæ!

Det var veldig tidlig på året for snø, vi hadde ikke begynt på oktober enda, det kom også noen store våte snøfiller dalende. Meteorologen mente at det skulle gå bra, det var utrygt for noen sluddbyger, men kom vi oss forbi Elverum ville det klarne opp og være bra videre.
Vel, vel vi kastet loss og takset ut på fjorden, det var lettere nå som vi så hva som var rundt oss. Vi ga full gass og etter mye skumsprøyt og risting på bølgene, var vi i luften igjen og vi satte kursen på 060 grader retning Lillestrøm. Vi regnet med at vi pga det lave skydekket måtte følge Østerdalen oppover, derfor hadde vi tenkt å følge Glomma fra ÿyeren.

Det gikk bra i begynnelsen, vi passerte Lillestrøm etter kort tid, men skydekket ble stadig lavere og vi måtte etter hvert ned i 1000 fot (300m) for å være under skyene. Men da vi nærmet oss Kongsvinger begynte det å snø for alvor, sikten sank drastisk og vi måtte ned i 100/150 meter for å ha kontakt med bakken. Men meteorologen hadde jo sagt at bare vi kom oss forbi Elverum ville vi være gjennom uværet, så vi fortsatte videre langs Glomma i tretopphøyde. Det er veldig anstrengende og farlig å fly så lavt spesielt når en ikke er lokalkjent og ikke vet om kraftspenn og lignende som er dødsfeller i så dårlig sikt, så vi likte oss dårlig. Det er jo ikke lett å kjøre bil i snøvær, og en må vanligvis senke farten når det blir tett. Da kan en jo tenke seg problemene når en må holde rundt 180 km/t for å ha god styringsfart, godt over steilehastighet. Da kommer terrenget fort på en i snødrevet.

Jeg ba ÿystein om å holde utkikk etter master på sin side, for kablene ville vi aldri se før det var for sent. Vi måtte følge vær sving på elva, og var livredd for å miste kontakten med terrenget. Etter en "evighet" passerte vi Elverum, men ingen bedring i været, men vi håpet at vi snart var igjennom og presset videre. Men da vi kom til Rena i det samme været skjænte vi at dette gikk ikke, og brukte den berømte pipa på Rena Kartong som "rundingsbøye" og satte kursen sørover igjen. Snøværet fortsatte også etter at vi passerte Kongsvinger, så vi måtte følge Glomma vær eneste sving, etter hvert ble jeg ganske svett i hendene som holdt i stikka, både på grunn av anstrengelsen og spenningen.
Etter hvert passerer vi Fetsund og kommer inn over Lillestrøm, men returen til sjøflyhavna ved Fornebu var stengt, skyene lå helt nedpå høydedraget over Strømmen. Under oss lå den smale svingete Nitelva ved Kjeller og Lillestrøm, det ville jo være praktisk og lande ved Kjeller, der kunne vi lett få hjelp til vakthold, og få brennstoff. Jeg var jo født og oppvokst i område, og visste hvor elva var dyp nok til oss, problemet var korte rette strekninger samt broer for å komme oss i luften igjen. ÿystein og jeg diskuterte saken mens vi sirklet over Lillestrøm i hustakhøyde, og kom til at vi skulle lande ved Nebbursvollen hvor elva riktignok var smal men hadde den lengste rette strekningen uten hindringer.

Landingen gikk greitt og kort tid etter kom det en bil fra Kjeller, de hadde skjønt at vi måtte ned i snøværet. Etter litt diskusjon ble vi enige om at vi skulle starte opp og takse oppover elva rundt svingen til vi kom rett ut for enden av rullebanen. Det var også i nærheten av Fetveien, med lett adkomst til Kjeller. Vi kjørte flyet opp på stranda der og fikk fortøyd, snart kom det noen flysoldater som skulle ta seg av vaktholdet til neste dag. ÿystein og jeg ble kjørt hjem til mine foreldre på Strømmen som fikk et overraskende besøk. Neste morgen ble vi hentet til Kjeller igjen hvor vi fikk snakke med direktøren. Han mente det var for kort fri bane til å ta av igjen og broene var for trange til at vi kunne takse ut mot ÿyeren. Han foreslo derfor at de skulle ta flyet på land, demontere det frakte det til Horten og montere det igjen der. Men jeg hadde studert elva godt da vi takset og kommet til at det skulle gå greitt og komme i luften igjen hvis vi ikke fylte bensin, da var vi ganske lette, så kunne vi fly tilbake til Fornebu og fylle der. Vi hadde nok bensin til den halvtimes turen dit. Jeg regnet med at vi hadde ca 700 meter fri bane, for et landfly ville det vært rikelig, men et fly på flottører er mye tregere til få opp farten. Hjul på betong gir ikke mye rullemotstand men det krever en lang strekning og mye motor for å løfte flottørene opp på steppet, først da kommer hastigheten fort. Jo tyngre lastet desto lengre bane kreves selvfølgelig. Nå var vi veldig lette, med lite bensin så det skulle gå bra. Vi fikk lov til og forsøke "på eget ansvar", det er det jo alle fall!!

Elva gjør en kraftig s-sving for vi kom ut til den rette strekningen ved Nebbursvollen så vi avtalte at ÿystein skulle la vannrorene på flottørene være nede til vi var ute på "rakstrekkan". Når vannrorene er nede styres de med siderorspedalene, jeg ville gi på mye motor for å komme opp i fart før vi var ferdig med svingen. Vi rundet svingen i god fart allerede og ga på full motor, så begynte jobben med å få flyet opp på steppet. Det måtte litt pumping med stikka for å hjelpe til å få flottørene opp av vannet, 10 grader flaps hjalp også til. Vi fikk endelig flyet opp på steppet, og da øket farten raskt mot det vi trengte for å lette, og vi hadde brukt bare vel halvparten av tilgjengelig plass. Det var mindre enn vi enn vi fryktet for, da det ikke var noe motvind å få hjelp av.

På stranda på Bondetangen, der hvor elva svingte og hvor vi var forventet og havne etter mislykket avgang, sto det oppmarsjert brannbil , sykebil og masse folk. Også på flomdemningen som går rundt Kjeller var det og mye folk, de skulle ha orkesterplass til årets krasj. Med så mye folk med høye forventninger til "underholding" kunne vi ikke skuffe dem, så vi lot flyet gå på steppet og plukke fart helt til i siste liten, like før vi gikk på land nappet jeg i stikka og der fløy vi lavt over brannbil og sykebil. Vi hørte etterpå fra Kjeller at det bare var så vidt det gikk, nummeret før crash, rene flaksen! Ja, ja da hadde vi oppnådd å gi litt spenning i hverdagen.

Turen tilbake til Fornebu, med påfølgende tanking gikk fint, det var bare godvær, og etter en times stopp var vi i lufta igjen og satte kursen mot Hommelvika. Endelig en tur som gikk greitt og uten komplikasjoner.

Kart


Her finner du alle historiene.