Hjem til jul

Leif Lyngby

Den 21 desember 1969 skulle vi frakte julemat og frisk frukt til Luftforsvarets radarstasjon på Kautokeino. Vi lastet opp to DHC-3 Ottere i Bodø, Tor Arntzen med crew skulle fly den ene, og Øystein Aasmo og jeg skulle fly den andre. Vi hadde med oss Grenader Herness som maskinist.

Det er jo svært lite dagslys på den tiden av året, så vi startet tidlig i mørke fra Bodø for å ha mest mulig av dagslyset på turen Bardufoss Kautokeino og retur mellom 11.00 og 13.00. Vi hadde en kort stopp for tanking på Bardufoss og fløy videre til Kautokeino, og så langt var alt bra. Det var rekordkulde på Kauto, -50 grader C, så vi var raske til og losse og komme oss i lufta igjen. Vi ville ned til fjorden igjen før det ble helt mørkt, det er nemlig ikke lett og fly over hvite snøflater i mørke. Vi fulgte Reisaelva nedover og hadde ingen problemer før vi passerte Rotsund og skulle fly inn Lyngen, Da møtte vi en svart vegg, snøvær. Vi holdt følge og prøvde oss på og fly inn i snøværet men sikten falt drastisk og gjorde det umulig å fortsette. Vi snudde derfor for å fly til tilbake til Kautokeino igjen, men det var lettere sagt enn gjort, snøværet som kom inn fra vest hadde også nådd Reisadalen, så vi måtte fly nede i den trange dalen, som er som en canyon med vertikale fjellvegger, i tett formasjon i mørke og snøvær. En behøver vel ikke si at konsentrasjonen var på topp! Heldigvis hadde vi fløyet der mange ganger i dagslys så vi visste hva vi hadde foran oss. Dalen var så trang at vi så gjenskinnet av navigasjonslysene i fjellveggene, men fjellveggene var svarte og dalbunnen hvit så det ga en fin kontrast som gjorde det lettere å plassere oss i dalen.

Vi hadde i mellomtiden forsøkt å få kontakt med Bodø Radio på HF og merkelig nok lyktes det. Vi fikk gitt beskjed om at de skulle varsle Kauto om at vi var på vei tilbake, og at de måtte sette opp noe lys for oss. Da vi kom til opp i den øvre enden av Reisadalen og opp på vidda kom vi ut av snøværet og da vi passerte Stuorajavrre så vi et mektig bål fra Kauto, de hadde tømt ut bensin og satt fyr på, så det var ikke vanskelig å finne fram. Når en lander i streng kulde på snø med ski må en ikke stanse før en har fått takset opp på en haug med kvister med skiene, ellers er en frosset fast i samme sekund som en stanser. På grunn av tyngden blir snøen presset sammen og får en temperaturstigning grunnet friksjon og sammenpressing, men når flyet stanser fryser det øyeblikkelig fast. Den som har prøvet det vet at det må nesten "dynamitt" til for å komme løs igjen. Men vi hadde en stor kvisthaug liggende klar, så det ble ikke noe problem for oss. Men etter landing hadde vi litt av en jobb, oljen måtte tappes, og vingetrekk måtte tres på vingene og halen, ellers ville de rime ned. Det var ikke avisingsanlegg og hjelpe seg med der! Det var jo fremdeles -50 grader C!

Etter en kald jobb som tok et par timer, var det godt å komme i hus i messa og få noe varmt å drikke. Vi hadde saueskinnsjakker med høy krager som vi brettet opp og pustet inn i saueulla, så det gikk bedre enn en skulle tro å jobbe i -50 grader C. Dagen etter skulle vi gjøre nytt forsøk, vi hadde to bensin-heatere som produserte varmluft, den ene ble koblet på med en slange på motor-trekket for å varme motoren, den andre ble lagt i cockpit for å varme instrumentene og kontrollene. I 50 minus står alt i "bein", men etter to timer var alt klart, og varm olje som hadde stått på kokeplata i bua, ble fylt på og Arntzen som hadde første fly kunne starte opp. Han tok av og satt kurs ut mot kysten, mens vi rigget heaterne på vårt fly.

Halvannen time senere fikk vi høre at han hadde vært heldig og kommet igjen i et kort opphold i snøværet, men at det hadde tettet seg igjen bak ham. Men vi ville forsøke for å se om vi kunne være like heldige, så etter to timers jobb var vi også klar til avgang. Men da vi kom ut til kysten ved Lyngen sto skyene og snøværet som en tett vegg helt ned til sjøen. Vi klatret for å se om vi kunne komme over, men i 12000 fot måtte vi gi opp, og det var bare å returnere til Kauto igjen. Så var det samme prosedyre igjen med innpakking av fly, tapping av olje osv. Dette var dagen før lille julaften og det begynte å bli krise for hjemturen, men så sa en veterinær som skulle ha vært med oss ti Bardufoss for å fly videre til Oslo, at han skulle kjøre med en Fiat stasjonsvogn til Bardufoss og vi ble tilbudt plass alle tre. Vi takket ja, og etter å ha iført oss alt vi hadde av klær og flyutstyr satte vi oss i bilen og startet den lange turen over vidda, ingen spøk i den temperaturen, hvilket vi smertelig skulle få erfare. Det gikk greitt sørover mot Finland og E-78 som vi tok vestover mot Karesuando.

Etter å ha passert Karesuando satte vi kurs mot Kilpisjärvi som ligger ved den norske grensen mot Skibotn. Det var en tur på ti mil over øde vidde, og med minimal trafikk på denne tiden av døgnet, så vidt jeg husker var det vel åtte tiden om kvelden. Etter ca fire mils kjøring skjedde det som ikke måtte skje, rødt lys for koking på motoren. Vi stoppet og gikk ut for å sjekke, koking i -50 grader C er ikke vanlig, da kunne bare en ting ha skjedd, tom for kjøleveske. Og riktig nok , ikke tomt, men veldig lite . Veterinæren var i bagasjerummet for å se om det var noen redning der, men bare en trekvart liter frostveske ble funnet, ikke mye å hjelpe seg med!! Vel, den ble fylt på motoren ble startet, den lyste ikke rødt med en gang det var jo tross "kjølig" ute! Men varmeapparatet virket selvfølgelig ikke med så lite kjøleveske, så han som satt foran med sjåføren måtte skrape ett hull hele tiden for at sjåføren skulle se et glimt av veien. Vinduene frøs jo igjen fordi fire mann satt og pustet og produsert vanndamp. Etter noen kilometer lyste det rødt igjen, så det var bare å stanse og la kuldegradene hjelpe oss med kjølingen. Og bli stående midt inne på vidde med flere mil til folk i -50, var absolutt ikke bra for helsa, så vi håpet på å treffe på folk enten på veien eller at det skulle dukke opp et hus. Vi så ikke en bil, men plutselig mens vi var oppe på en bakketopp så vi et enslig lys lengre fram, det så ganske nære ut. Men da vi kom opp på neste bakketopp så det ut som vi ikke hadde nærmet oss i det hele tatt.

Men etter to stopper til for kjøling av motor og flere bakketopper, så var plutselig huset rett foran oss. Vi svingte av veien og stanset, veterinæren, Hernes og jeg gikk inn i forgangen, som for øvrig var dekket med årganger av aviser spikret opp på veggene, antakelig brukt som rimelig og effektiv isolasjon. Vi banket på kjøkkendøra flere ganger, ikke noe svar, men vi hørte en som tydelig var i godt humør som joiket på finsk der inne. Tilslutt åpnet vi døren og gikk inn, der ved vedkomfyren satt det en kar med en kasse øl mellom bena og var i kjempehumør og konverserte på finsk med oss. Det var ikke mulig å komme fram vårt ærende til den karen, men borte ved benken stod det en eldre kvinne og skar på et lår, men hun snudde seg ikke engang og bare fortsatte med sitt. Vi var litt rådville, men så kom redningen, ut fra kammerset kom en kar som både var edru og snakket svensk. Vi fikk framført vårt ærend og da ble det sving på sakene. Han hentet en stor kjele på komfyren med kokende vann og ble med oss ut og fylte på radiatoren, vi fikk start på motoren igjen og plutselig virket varmeapparatet igjen. Vi fikk også med oss noen liter reservevann som kunne bli godt å ha. Stakkars Øystein, han var så stivfrossen at han ikke orket å gå ut av bilen, men han fattet mot igjen da varmeapparatet kom i gang, selv om det meste måtte gå på frontruta. Nå gikk det greitt ned til Skibotn hvor vi stanset ved en kafé og fikk oss mye kaffe og en saftig karbonade. Nå var klokka passert 2200 , men nå var det rene paraden til Bardufoss, tempen hadde steget til -25C, "rene tropevarmen", og vi ankom Bardufoss ca kl 0100 om natten. Vi fikk plass med SAS kl 0700 neste morgen lillejulaften, så vi kom da hjem til jul etter mange viderverdigheter. Annen nyttårsdag ble vi fløyet opp til Kautokeino med en annen Otter og fikk hentet flyet vårt, da var det mildvær, bare -20C!


Her finner du alle historiene.